Krig

Den 11. desember 1718, om kvelden, ble den 36 år gamle øverstkommanderende for Sveriges militærmakt, kong Karl XII (f. 1682) skutt og drept under beleiringen av Fredriksten festning ved Halden. Det er fortsatt uklart hvem som avfyrte det dødelige skuddet, og det er kanskje like greit. Norsk eller svensk? Uansett var det dermed slutt på svenskekongens mangeårige militære eventyr som hadde rammet hele Europa, og som førte til at Sverige mistet sin posisjon som stormakt. Norge hadde vært innviklet i blodige kamper med svenskene. Mest kjent er kanskje den svenske invasjonen i 1716, da det var mange trefninger, især rundt om på Østlandet. Historier som den om prestefruen på Ringerike Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736) er fortsatt velkjent. Da svenske tropper ankom Norderhov prestegård 28. mars 1716, bevertet og skjenket hun dem på det beste, mens hun i stillhet hadde varslet den norske avdelingen som lå ved Stein gård et stykke unna. Nordmennene ankom og med de søvndrukne svenskene måtte det gå som det gikk. Historien om krigen i 1716 er også et stykke klimahistorie. Selv i slutten av mars var det kaldt, is og snø. Blant annet var Christianiafjorden tilfrosset og troppeforflytninger kunne skje på isen.

Den store nordiske krig som hadde vart siden 1700, var over med Karl XII’s fall ved Fredriksten. Formalia og fredsavtaler sto riktignok foreløpig igjen. Dette tok litt tid, men den største belastningen for folk flest var slutt* Freden i Nystad (Uusikaupunki) i Finland i 1721, da Sverige og Russland sluttet fred, regnes som den endelige avslutningen av Den store nordiske krig. – så lenge det varte.

Krig hadde både en direkte og en indirekte innflytelse på liv og helse, selv i de fjerneste avkroker. Mobilisering skjedde gjerne ved at de enkelte gårdene ble pålagt å stille soldater – familiemedlemmer som man kanskje aldri ville se igjen. Ikke bare svekket utskrivningen den tilgjengelige arbeidskraften på gården, men hvis man også var nødt til å stille med en eller flere hester, kunne det gå alvorlig ut over produksjonsevnen. Matmangel kunne true bare på grunn av dette.

I tillegg var det under slike omstendigheter gjerne en vanskelig forsyningssituasjon. Det var ikke lett å få kjøpt noe annetstedsfra, og hvis noe skulle være tilgjengelig, kunne det være sparsomt med rede penger til å betale med.

Hvis området til og med ble krigsskueplass, der troppestyrker kjempet mot hverandre, ville nedtråkket åker og eng, eventuelt også nedbrente hus kunne ødelegge det man tross alt hadde.

Historisk kan helsemessige kriser på denne tiden måles i form av demografiske kriseår, altså år da dødeligheten var større enn befolkningstilveksten, slik blant annet historiker-demografen Arthur Imhof (f. 1939) har analysert for de nordiske landene. Kriseår er imidlertid et grovt mål som bare viser helheten og de årene som var verst, ikke de andre vanskelige årene som lokalt kunne være like ille.

For krigstider kan man ved registrering av kriseår se et tydelig mønster for hvordan folkehelsen ble negativt påvirket gjennom rekruttering og oppmarsj, via krigshandlingene til sluttfasen da de overlevende soldatene vendte hjem igjen.* Se Imhof & Larsen 1975, diagram 8, side126-127, der et felttogs helseeffekter på 1700-tallet er framstilt skjematisk.

Krigføringen hadde gjennom de sykdommene den medførte, en negativ helsemessig effekt som kunne være betydelig større enn det som skyldtes militære tap. Et eksempel er den såkalte Tyttebærkrigen i 1788. Som en følge av stormaktspolitikken i København invaderte da norske styrker Bohuslän i løpet av noen våte og kalde høstuker. De jagde svenskene nesten til Göteborg, før det ble fredsslutning og nordmennene trakk seg tilbake til utgangspunktet Fredrikstad. De militære tapene var minimale på begge sider. Men 1788 var et av 1700-tallets særlig kalde år. Med dårlige uniformer og uegnet fottøy ble både felttoget og retretten til leiren i Fredrikstad en påkjenning for de norske mannskapene. Det regnes at ca. 1500 døde av sykdom.

I de siste årene før Norge fikk sin relative selvstendighet i 1814, var krigen særdeles nærværende. Se tabell 6.4. Oberst Henrik August Angell (1861–1922) ga i tilslutning til hundreårsfeiringen for grunnloven i 1914 ut en stor og detaljert bok om kampene mellom norske styrker på den ene siden og svensker og briter på den andre.* Angell HA. Syv-aars-krigen for 17. mai. Kristiania: Aschehoug, 1914. Den beskriver hvordan blodige sammenstøt fant sted især rundt om på Østlandet. Geværer og ikke minst bajonetter var i flittig bruk. Soldater fra Lærdal fikk ry på seg for å være særlig resolutte med bajonettene.

For engelskmennene var det viktig å avskjære korntilførselen til Norge. I nord var det tilsvarende viktig for dem å hindre korntilførsler fra Russland. Det ble derfor nødvendig for Norge å opprette et kystvern. Det kom til kamper F. eks. i 1809 ble Hasvik på Sørøya raidet av engelskmennene, før de besatte og plyndret Hammerfest. Kjelvik på Magerøya ble plyndret i 1810. Og den 2. august 1812 var det et større sjøslag inne på Tromsø havn.

Nordmennene var imidlertid også selv på offensiven i denne tiden. Krigsårenes kapervirksomhet må kunne ansees som sjørøveri med øvrighetens samtykke. Med et «kaperbrev» kunne man borde fiendens skip. I 1813–1815 drev også amerikanske skip kapervirksomhet mot britene med Hammerfest som base. Krigføringen og folkehelseeffektene av den gjorde seg altså gjeldende selv i de fjerneste strøk og i de minste bygdelag, se figur 6.5.

Med unntak for folk ved kysten som hadde mer kontakt med andre gjennom fiske og sjøfart, levde folk på 1700-tallet i mange bygder langt mer isolert enn senere. Det var begrenset reisevirksomhet. Man måtte få utstedt pass, selv for innenlandske reiser, helt fram til 1860. Denne begrensede mobiliteten gjorde at innkalling og retur av soldater bidro sterkt til trusselen fra den tredje av de store folkehelsefarene, spredning av smittsomme sykdommer. Smittefaren økte. Isolasjon og immunitet hang nemlig sammen. Isolerte folkegrupper har ofte dårligere immunitet enn andre mot nye sykdommer utenfra. Skal man følge smittesykdommenes utbredelse, bør man derfor også følge de militære aktivitetene.

Smittsomme sykdommer

De store toppene på kurven over dødelighet i det gamle samfunn skyldtes de smittsomme sykdommene. Selv fra en tid da det er usikre tall å bygge på, forstår vi at det var slik ut fra verbale kilder. Det var gjerne en kombinasjon av de allestedsnærværende endemiske smittesykdommene og innkommende epidemier med ny smitte som slo til. Hvis allmenntilstanden i befolkningen var tilstrekkelig svekket, kunne selv bare den endemiske smitten være nok til å gi utslag på dødelighetskurven. De tilstedeværende smittesykdommene fikk muligheter til å bli verre. De to andre fasiliterende faktorene uår og krig akselererte forekomsten.

Måten de smittsomme sykdommene spredte seg på, kunne være noe forskjellig. I fredstid var det typiske mønsteret at sykdommene fulgte handelsveiene, i krigsår troppeforflytningene. Når innkommende smitte rammet lokalsamfunnene, kunne det bli alvorlig og føre til dødelighetstopper, slik vi ser av kurvene. Det gikk imidlertid sjelden raskt, fordi transport tok tid.* Et blikk på nettstedene Flightradar24 og MarineTraffic en tilfeldig dag på 2000-tallet vil vise hvilken enorm forskjell det er i kommunikasjon for henholdsvis fly og skipstrafikk, sammenliknet med eldre tider da langsomme seilskip pløyde verdenshavene.

Men hva slags sykdommer var det som rammet? Vi vet egentlig ikke nøyaktig hva slags sykdommer det dreide seg om. Ikke bare var datidens registrering av sykdommer usystematisk og mangelfull, men selve logikken i de ofte knappe sykdomsbeskrivelsene er vanskelig å følge, både i datid og ettertid. Gamle sykdomsnavn må oversettes med forsiktighet.

Sykdomsbetegnelsene før en tid inn på 1800-tallet var ofte basert på symptomer, ikke på årsaker eller sykdomsprosess. De samme ordene kunne bli brukt med ulikt innhold, avhengig av tid og sted. Eksempel: Når vi hører om dysenteri på 1700-tallet, må vi huske at ordet dys-enteri i seg selv bare betyr forstyrret tarmfunksjon. Er det spesifisert med ord som «blodgang» eller «rødsott», forstår vi betydningen bedre, for da er det mer sannsynlig at det dreier seg om dysenteri i ettertidens forståelse av ordet, der diaréen kan være blodig. Men også vår tids dysenteri kan være av to slag med ulik epidemiologi, nemlig bakteriell dysenteri og amøbedysenteri.

Og fortidens nervefeber kunne bli betraktet som en sykdom i nervesystemet på grunn av pasientens omtåkethet, men bør historisk registreres blant tarminfeksjonene. Sannsynligvis betyr også forråtnelsesfeber det samme. I samtidens logikk kunne virkningen på nervesystemet være et klassifikasjonskriterium, selv om magesymptomene gjør at ettertiden forstår at det var en salmonellainfeksjon – det vi kaller paratyfus.

I Sverige hadde man en standardisert, nasjonal registrering av dødsårsaker fra 1749, revidert i 1774. Riktignok var det først bare 33 kategorier, men det hjalp for å skaffe oversikt. Så langt var vi da ennå ikke kommet i Norge. I historieprofessor Sølvi Sogners (1932–2017) doktoravhandling Folkevekst og flytting fra 1976, har hun med noen dødsårsaker fra Akershus i årene 1801–1815, her i tabell 6.6 omregnet til å vise hyppighet.* Larsen Ø, Eighteenth century diseases, diagnostic trends, and mortality. Oslo: Seksjon for medisinsk historie UiO, 1979.

Rosteds beskrivelse fra Kongsberg i 1790-årene hadde med en omtale av sykdommene, men ingen tall for forekomst. Dette var vel å merke sykdommer som var tilstede i befolkningen, altså herunder altså også sykelighet som man ikke nødvendigvis døde av. Dette er et allment problem når man vil studere sykdommenes og folkehelsens historie i eldre tid. Det er mye uhelse i menneskers liv før man er kommet så langt at dødsfallet registreres. Det som mest preger hverdagens folkehelse er sykdommene som bare er der.

Mange av de smittsomme sykdommene vi ser i dødelighetsstatistikken, har dessuten en viktig forutsetning som lett blir glemt: Hvis forekomsten ev de endemiske sykdommene svinger mye, slik at det kommer en bølge av tilfelle, der dødsrisikoen for de angrepne, letaliteten, i og for seg ikke er unormalt høy, kan et stort antall tilfelle av samme sykdom gi inntrykk av at det er kommet en epidemi utenfra. Eksempel: Når var en opphopning av de sommerdiaréene man pleide å plages med, bare nettopp en tilfeldig opphopning som ikke var spektakulær?. Når var dette en ny diarésykdom utenfra?

Registreringen av sykeligheten på 1700-tallet og på tidlig 1800-tall har et innebygd et metodisk problem som kommer til syne når vi sammenlikner med senere perioder der tall foreligger. Vår mistanke styrkes om at f. eks. folkesykdommer med diaré og oppkast var så hyppige at de ble regnet som en del av normalsituasjonen. De ble derfor ikke eller mangelfullt registrert og ikke belagt med kilder. Og hvorfor skulle folk påkalle legen? I mange tilfelle hadde kontakt med en fagkyndig lege ikke særlig terapeutisk konsekvens. Det var bare slik verden var.

Det store skiftet – hva skjedde?

Bla tilbake og se en gang til på figurene over den demografiske transisjon. Fra 1815 skjedde det altså noe dramatisk: Ganske plutselig falt dødeligheten. En lang periode med jevnt fall begynte. Og svingningene roet seg. Hva skjedde med helse og sykdom? Hva var dette? Det var ingen spesielle medisinske framskritt på denne tiden som kunne forklare situasjonen. Heller ikke var det noen forklaring å finne i tidens sparsomt utviklede helsevesen.

Men ernæringen var blitt bedre. En tolkning er at fram til 1815 hadde majoriteten av befolkningen hatt så marginale levekår at det bare skulle lite til for å gi negative utslag, mens selv en liten velferdsøkning kunne gi positive utslag i dødsstatistikken. Det er for de siste nødsårene at spesielt handelsblokaden og mangelen på korntilførsel som avspeiles i befolkningsstatistikken.

Lærdommen både fra tidlig 1700-tall og fra århundreskiftet 1700/1800 gir grunn til ettertanke, også for senere perioder og for nåtiden. Balansen mellom uår med sviktende ernæring, krig og infeksjonssykdommer er skjør og kan ha alvorlige konsekvenser for folkehelsen hvis den forrykkes.

Uår, krig og smittsomme sykdommer – forskningsområde også på 1700-tallet

Samfunnsendringene på 1700-tallet, spesielt på de britiske øyer, der omstillingen til industrisamfunn hadde begynt, ga næring til vitenskapelige arbeider om det som skjedde. Den skotske filosofen David Hume (1711–1776) hadde lagt et grunnlag for sosialøkonomi som vitenskap og hans landsmann Adam Smith (1723–1790) lanserte sin bok On the wealth of nations i 1776. Hans begrep «markedets usynlige hånd» ble et mantra for markedsliberalismen, som bygde på egeninteresse som en basal drivkraft for utvikling i et samfunn.

Det er samfunnsøkonomen Thomas Malthus (1766–1834) som er blitt stående som tidens sentrale befolkningsteoretiker. Malthus var egentlig prest, men hadde jordnære interesser. Han hevdet at det var tre grunnkrefter som styrte befolkningsutviklingen, og det var nettopp uår, krig og smittsomme sykdommer. Hans bekymring var at menneskene reproduserte seg så raskt at det ville bli ubalanse og større folkevekst enn ressursene kunne klare. I dette perspektivet var uår og sykdom naturens bremsemekanismer. En politisk konsekvens var at hjelp til nødstilte bare ville øke folketallet og dermed gjøre vondt verre.

Thomas Malthus var for øvrig på studiereise i Norden i 1799. I Norge dro han fra Halden, via Christiania og Gudbrandsdalen, over Dovre og til Trondheim. Derfra gikk tilbaketuren gjennom Østerdalen og inn i Sverige ved Magnor. Han skrev en dagbok* James P, Bryn T. red. Thomas Robert Malthus. Reisedagbok fra Norge 1799. Oslo: Cappelen, 2005. (Første norske utgave 1968) som er interessant lesning.

Malthus anla samme utenfra-blikk som man kan finne også hos andre som på denne tiden dro på oppdagelsesferd til det eksotiske Norge. Men hans ferd gikk fra det ene rikmannshjemmet til det andre. Det var her han hentet sin informasjon om Norge. Man kan undre seg over hans samfunnsvitenskapelige forskningsmetode – det var kort vei fra en observasjon – eller et kanskje tvilsomt utsagn fra en tilstedeværende – til en generaliserende konklusjon.